Hvilken betydning har gratis tilgang på kunnskap gjennom bibliotekene for demokratiet og samfunnet? Dette er aktuelle spørsmål for et land der nesten halvparten av bibliotekfilialene er lagt ned siden 1983.
Langsomt blir allting til, skriver Inger Hagerup i diktet ”Vær utålmodig menneske”. Jeg kan ha vært 14-15 år da jeg leste diktet for første gang. På biblioteket. Jeg var en av de som stadig var innom der, gjerne flere ganger i uka. Jeg bodde et stykke fra sentrum i byen der jeg vokste opp, og det gikk ikke så mange busser. Ventetida brukte jeg på biblioteket. Det var ikke alltid jeg lånte noe, ofte satt jeg bare og bladde i bøker, leste litt her og der, som dette diktet av Inger Hagerup. Kanskje visste jeg ikke da jeg gikk fra biblioteket for å ta bussen hjem, eller da jeg satt på bussen og så ut av vinduet på husene, den hvite snøen som falt, åsene lenger bort, kanskje visste jeg ikke da at jeg hadde lest et dikt som alltid kom til å være med meg.
Men det hadde jeg.Det er den tolvte februar 2013 når jeg skriver dette. Jeg leser på Nrks nettsider at Høyre ønsker at bare de med over 20-25 millioner i formue skal betale formueskatt, det vil si at 99 prosent av de som betaler formueskatt nå ikke skal betale lenger. Altså 20-25 millioner! På sikt vil Høyre fjerne formueskatten helt.
Samme dag skriver den svenske litteraturkritikeren og spaltisten Annina Rabe i Svenska Dagbladet om slakt av biblioteker i det konservativt styrte England. I Newcastle for eksempel, planlegges det å legge ned 10 av 18 bibliotekfilialer, Liverpool vil legge ned 10 av 19. Alle er, skriver Rabe, tradisjonelle arbeiderbyer med høy arbeidsløshet og fattigdom.
«Biblioteket er i beste forstand en demokratiserende institusjon som sprer kunnskap og kunstopplevelser til alle. Ansvarlige aktører i et demokrati forutsetter kunnskap.»
Men dette er jo England. Et raskt Google-søk viser imidlertid at dette også er i Norge. Rett etter krigen, i et Norge som skulle ta fatt på gjenoppbyggingen, fantes det 924 bibliotekfilialer i Norge. I 1983 hadde tallet steget til 1395. 1983 var bare noen år etter at jeg hadde lest Inger Hagerups dikt på biblioteket.
Sånn sett var jeg heldig med tiden jeg vokste opp i, for etter det har antallet bibliotekfilialer sunket dramatisk, til 799 i 2008. Det rike oljelandet Norge har 125 færre bibliotekfilialer enn det relativt fattige Norge som skulle ta fatt på gjenoppbyggingen etter krigen, og det har nesten 600 filialer færre enn for tretti år siden. Det har skjedd nesten umerkelig, men når man ser tallene er de oppsiktsvekkende.
Når jeg er innom den lokale bibliotekfilialen min i Oslo, er det som oftest innvandrere det er flest av der. De leser aviser, blar i bøker og sitter ved PC’er. Det viser at biblioteket gjør jobben sin, det fyller sin helt avgjørende funksjon i demokratiet. Biblioteket er i beste forstand en demokratiserende institusjon som sprer kunnskap og kunstopplevelser til alle. Ansvarlige aktører i et demokrati forutsetter kunnskap. På biblioteker er terskelen for å skaffe seg den lav, folk som ikke ville drømme om å gå på et arrangement på et av de nye litteraturhusene rundt i landet nøler ikke med å oppsøke biblioteket. Og døren inn dit er også åpen for ungdom som det jeg selv var en gang, som helt uforvarende får med seg litterære opplevelser for livet.
Hva er alt det verdt? Det sies at en kyniker er en som veit prisen på alt, men ikke kjenner verdien av noe. Fra 1983 til i dag har antallet filialer nesten blitt halvert. I den samme perioden har vi fått næringslivsledere som bruker helikopter for å komme seg til hyttepalassene sine, vi har fått nye millionærgrender som den på Tjuvholmen, og den skinnende Barcode-rekka holder på å reise seg mellom Oslo og fjorden. Høyre vil droppe formueskatten for alle med mindre penger enn 20-25 millioner. I kommunestyrene rundt i landet sitter man og argumenterer med kostnader for å legge ned biblioteker. Høyre sier det er krise i skolen og vil åpne privatskoler for å skape konkurranse. Kan det være noen sammenheng mellom gode skoleprestasjoner og et godt bibliotek i nærmiljøet? Den tanken later ikke til å streife noen.
Imens legges bibliotekene ned. Vi lever i et samfunn der den private rikdommen, med sin skjeve fordeling, øker. Et samfunn som tilsynelatende ikke lenger ser poenget med at kunnskap er tilgjengelig for alle, gratis. Som ikke spør seg om verdien av det som blir lagt ned når et bibliotek stenges, som bare teller sparte kroner på budsjettet. Som ikke tenker langsiktig nok til å overveie hva slags demokratiske konsekvenser denne uthulingen av grunnfjellet i samfunnet har.
”Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen”, skrev Inger Hagerup i ”Vær utålmodig menneske”. Den neste linja lyder: ”Hva er det vi vil?”