Benjamin Netanyahu har varslet katastrofal utbygging av ulovlige bosettinger, palestinere markerer motstand med nye ikke-voldelige metoder
”Bab al-Shams”, solens port, er fortellingen om en hule i Galilea hvor den palestinske frihetskjemper Younis og hans kone Nahlia møtes og holder kjærligheten ved like gjennom flere tiår, mens kampene med Israel raser i regionen. Younis etterlater sin kone i det som er igjen av landsbyen deres for å delta i den palestinske motstandskampen i Libanon, men han sniker seg tilbake over grensen for å møte sin kone i Bab al-Shams, der hun føder deres barn. De forvandler hulen til et hus, en landsby, et land, og Nahlia kaller det den eneste frie delen av Palestina.
Denne fortellingen, skrevet av Elias Khoury (1998), handler om håp, om drømmer, og om kjærlighet. Inntil nylig var Bab al-Shams en stor og viktig fortelling om Palestinas historie. Med direkte henvisning til denne historien har Bab al-Shams fått nytt liv og startet nye drømmer og håp, da en stor gruppe palestinere tidligere i denne måned grunnla en ny landsby som de kalte Bab al-Shams.
Etter FNs anerkjennelse av Palestina som observatørstat erklærte Benjamin Nethanyahu at Israel vil bygge 4000 nye bosetterhus på et område de kaller ”E1”. Området er et stykke privateid palestinsk land på 13 kvadratkilometer mellom øst Jerusalem og bosetningen Ma’ale Adumim som har 40.000 beboere. Oppføringen av enda en ulovlig bosetning her vil nærmest kutte Vestbredden i to, avskjære Jerusalem fra resten av Vestbredden i større grad enn idag, og gjøre drømmen om en sammenhengende fremtidig palestinsk stat umulig å realisere.
Fredag 11. januar, klokken 6 om morgenen ble landsbyen Bab al-Shams en realitet. 250 fredelige aktivister satte opp en landsby av 20-25 telt på det området der Israel vil bygge bosetninger. De nye landsbybeboerne trosset kulden og varmet seg på bål og deres håp og tro på fremtiden. Da søndagen kom, ble Bab al-Shams jevnet med jorden og beboerne fjernet med vold og makt av 1500 israelske soldater. Men da hadde håpet og drømmene som Bab al-Shams står for allerede vokst seg så sterkt at de ble igjen da landsbyen og dens beboere ble fjernet.
«Det var klart fra starten av at uansett hvordan Israel reagerte på aksjonen hadde de palestinske aktivistene allerede vunnet.»
Etter at Bab al-Shams ble revet ned har det vært flere lignende initiativer på andre områder av Vestbredden, truet av bosetninger og separasjonsmuren som rykker nærmere og nærmere. Teltlandsbyen al-Karamah (verdighet) ble satt opp på et område nordøst for Jerusalem som er planlagt å bli omsluttet av Israels separasjonsmur. Også i nærheten av Jenin, Nablus og senest sør for Hebron har det blitt satt opp teltleire for å protestere mot Israels annektering av palestinsk land. Alle initiativene har blitt ryddet og revet ned av israelske styrker.
Nå er teltene og aktivistene borte fra området, men kreativiteten, stå på viljen, og innovasjonen i disse handlingene forsvinner ikke med en gang. Det var klart fra starten av at uansett hvordan Israel reagerte på aksjonen hadde de palestinske aktivistene allerede vunnet. Med deres sterke budskap om at det er deres land slo de fast at de ikke bare vil reagere på urettferdigheten de utsettes for, men selv være med og forme sin fremtid. Budskapet deres nådde ut. Fredagen den første landsbyen ble grunnlagt trendet #babalshams på Twitters topp 10. Aktivistene tweetet, skrev artikler og sendte bilder direkte fra landsbyen ut i verden, og de fikk støtte og budskap om solidaritet tilbake.
Ikke-vold var et viktig element i aksjonen og i budskapet til de palestinske aktivistene. Bab al-Shams ble ikke tuftet på våpen, vold og tvang, men på samarbeid og håp. Selv om Bab al-Shams ble ryddet etter to dager hadde dens eksistens og handlingen i seg selv stor påvirkning og en klar beskjed om at palestinerne er klare for å ta kontroll over sin egen skjebne.
Bab al-Shams var en lovlig og fredelig manifestering av palestinernes rett til å bo på sin egen jord. At aksjonen var ikke-voldelig betød at israelernes forsøk på å annektere palestinsk land kom i fokus, og det samme gjorde den ulovlige og voldelige måten det skjer på. Palestinerne ble fjernet fra sin egen jord med vold, med den hensikt å bygge bosetninger som er ulovlige ifølge internasjonal lov, og som er fordømt av de fleste land i verden. Den store effekten Bab al-Shams hadde (og har) kommer av at det viser vanlige palestineres vilje til å forsvare deres overbevisninger med uselviske, ikke-voldelige midler mens de stod overfor arrest, overgrep og frysende temperaturer. Selv da de store israelske styrkene ryddet teltene og aktivistene fra jorden, var det ingen vold fra palestinernes side. Dette tydeliggjorde maktforholdene; det er ikke to hærer som kjemper mot hverandre. Palestinerne er sivile, alle aspekter av deres liv er påvirket av okkupasjonen, og de krever sin rett til frihet, selvstendighet og verdighet. Deres aksjon viser at ikke-voldelige, folkelige handlinger kan utgjøre en forskjell.
Elias Khoury, som skrev den opprinnelige fortellingen om Bab al-Shams, ga landsbyen sin velsignelse og sa at aktivistene hadde på tre dager klart å åpne solens port og frigjort en liten del av Palestina. I landsbyen Bab al-Shams møttes virkeligheten og fantasien. Da søndagen kom var landsbyen vekk, og Bab al-Shams hadde igjen vendt tilbake til drømmenes verden.
Oversatt av Irene Kosberg Skagestad