I Irland har et lite lokalsamfunn klart å kjempe mot Shell, Statoil og den irske staten gjennom 12 år. Det er en kamp andre kan lære noe av.
Siste dag i mars 2011 okkuperte to unge kvinner en traktor på en øde landevei på Erris-halvøya, en av de mest avsidesliggende delene av Irlands nordvestre kyst. Aksjonen var en del av en tolv år lang kamp mot en gassrørledning – det såkalte Corrib-prosjektet – som Shell og Statoil bygger i området. De ble fjernet fra traktoren, og var i utgangspunktet frie til å gå – men et par hundre meter ned i veien ble de stoppet og arrestert. De to kvinnene ble satt inn i en politibil, og eiendelene deres ble tatt med i en annen.
Føler seg okkupert
En av de to kvinnene – Jerrie Ann Sullivan – var mastergradsstudent på mitt kurs i Community Education, Equality and Social Activism ved National University of Ireland i Maynooth. Hun forsket på kampanjen mot rørledningsutbyggingen, og i vesken hennes lå det et kamera som tok opp en samtale mellom tre politimenn som spøkte om å voldta og deportere aktivistene. Hun offentliggjorde opptaket på nettet, noe som forårsaket en offentlig skandale, og ble utsatt for trakassering, juridiske trusler, og injurierende påstander i over et år.
Jerrie Ann bestemte seg for å offentliggjøre opptaket for å sette søkelys på den utbredte ”voldtektskulturen” som har preget politiaktiviteten omkring Corrib-prosjektet, og de mer generelle menneskerettighetsbruddene som har vært nødvendige for å tvinge gjennom prosjektet. I dette avsidesliggende distriktet snakker befolkningen på litt over 200 mennesker stort sett irsk heller enn engelsk, og mange av de som gjør motstand mot prosjektet er eldre mennesker som bor avsidesliggende til. De har blitt utsatt for et massivt og konstant press av et kobbel som inkluderer politi, private vaktfirmaer, og til tider militært personell i større antall enn det er innbyggere i lokalsamfunnet. Som et resultat har følelsen av å leve under okkupasjon vært til å ta og føle på: innbyggerne i lokalsamfunnet blir til stadighet avhørt, filmet, og forsøkt skremt til å gi opp sin motstand mot utbyggingsprosjektet.
Liten medieoppmerksomhet
Det er svært sjelden at lokalsamfunnets bitre erfaringer med Shell og Statoils prosjekt kommer frem i media. Dette skjer på tross av at en ledende lokal aktivist ble angrepet av maskerte menn og så hardt skadet at han måtte på sykehus, at en annen aktivist som jobber som fisker fikk båten sin senket, at marinen ble satt inn for å bryte opp en kajakkblokade, at fredelige protestanter ble angrepet med køller av politiet, at det har vært jevnlige trusler og angrep mot aktivister, at folk har blitt kastet i grøfter og utsatt for seksuelle overgrep, og at Shells sikkerhetsoperatører har ansatt østeuropeiske fascister.
Dette skjer altså ikke i et fjerntliggende område i Andes-regionen eller under det nigerianske diktaturet som drepte Ken Saro-Wiwa og hans kamerater på vegne av Shell, men i en stat som for øyeblikket besitter presidentskapet i EU, og ikke bare på vegne av Shell, men også Statoil, som sitter på den nest største aksjeposten i prosjektet. FNs rapportør for menneskerettighetsaktivister har uttrykt sin bekymring over politiets atferd mot aktivistene. Det samme har Frontline Defenders og gjort i samarbeid med Amnesty International.
Mens makthavere og storkapital gjør sitt beste for å knuse motstanden mot prosjektet mottok den lokale bonden og aktivisten Willie Corduff i 2007 den prestisjefylte Goldman Environmental Prize. En rekke dokumentarfilmer har blitt laget – blant dem The Pipe, som vant miljøprisen under filmfestivalen i Reykjavik i 2011 – og tre bøker har blitt skrevet om konflikten. Et teaterstykke om konflikten er for øyeblikket ute på irlandsturné.
Vellykket kampanje
Selvfølgelig er grunnen til den utstrakte voldsbruken det enkle faktum at kampanjen har vært svært vellykket. Den norske forskeren Helge Ryggvik har fortalt meg at få kampanjer av denne typen varer spesielt lenge – men i dette tilfellet har rørledningsprosjektet tatt 12 år, og det er enda ikke ferdigstilt (til tross for en rekke brudd med regelverket i Irlands notorisk korrupte planleggingssystem). Utbyggingen har blitt fire ganger dyrere enn det som var prosjektert (fra 800 millioner Euro til 3 milliarder Euro – selv uten at man tar høyde for kostnadene knyttet til politi- og marine-aksjonene mot aktivistene, som kan regnes som en gave fra den irske staten til Shell og Statoil). Makthaverne har til og med gått så langt at de har krevd psykiatriske vurderinger av prosjektmotstandere, uten at dette har ført til mer enn helt trivielle domfellelser.
Shells inkompetanse har selvfølgelig bidratt til motstandens suksess – for eksempel ved å smugle inn en monstrøs boremaskin i nattens mulm og mørke, under streng politibevoktning. Aktivister protesterte langs hele veien, og maskinen endte opp med å kjøre seg fast på en avsidesliggende myrvei. Men dette er likevel bare en liten del av historien. Hvordan kan det ha seg at et fattig, marginalt lokalsamfunn kan gjøre så effektiv motstand mot stat og storkapital?
Lokal forankring
Et enkelt men viktig svar på dette spørsmålet er at det alltid har vært lokalsamfunnet som har hatt initiativet i denne kampanjen. De fleste som bor i området tjener sitt levebrød gjennom fiske, jordbruk eller turisme – og føler seg dermed også truet av prosjektet. Opprinnelig var lokalsamfunnet bekymret over at en utestet rørledning skulle plasseres inntil sytti meter fra folks hjem i den lille landsbyen Rossport, i et område preget av stor rasfare. Da den irske staten for første gang i historien gav private selskap tilgang til området nektet mange bønder testmannskapene adgang, og fem personer ble fengslet. I ei lita landsbygd var dette nok til å sementere lokal motstand mot prosjektet, til tross for at Shell godtok at de fem ble løslatt fra fengsel 94 dager senere.
Mens de fem satt i fengsel bestemte aktivistgruppen at familiene deres skulle ta alle beslutninger i den videre kampanjen. Dette prinsippet har nå blitt overført til lokalsamfunnet som sådan, og dette gjør det mulig å unngå mange av de konfliktene som ofte oppstår når det faktiske lederskapet i en protestbevegelse konsentreres i organisasjoner med opphav og hovedkvarter i storbyene. Lokalsamfunnet har også tatt opp flere aspekter ved prosjektet, for eksempel at det skal bygges et raffineri ved siden av en drikkevannskilde som forsyner 20000 mennesker, omforhandlinger av betingelsene for å utvinne irsk olje og gass, og rettferd for de aktivistene som har blitt utsatt for overgrep og menneskerettighetsbrudd.
Ingen norsk modell
De klare linjene i motstanden mot prosjektet – og Shell, Statoil og den irske statens konstante avvisning av dialog med protestbevegelsen – har gjort det mulig for kampanjen å forene anarkister, sosialister, republikanere og fagforeningsfolk som er opptatt av spørsmål knyttet til ressurseierskap sammen med miljøvernaktivister og andre som er mot dette prosjektet eller utvinning av fossile brennstoff mer generelt. Utstrakte overgrep mot folks sivile rettigheter har ført til støtte fra menneskerettighetsgrupper, journalister og feminister, og har også tiltrukket seg internasjonal oppmerksomhet – og til tider viktig støtte fra Norge.
Den “norske modellen” for olje- og gassutvinning har vært diskutert mye i Irland, og mange har bitt seg merke i det paradoksale ved at rørledningsprosjektet vil komme nordmenn til gode på måter som den jevne ire bare kan drømme om. På 70-tallet fulgte Irland en utvannet versjon av den norske modellen. Etter en årrekke med undergraving fra høyreorienterte regjeringer ble den siste spikeren slått i kista i 1987. Ray Burke – den eneste ministeren i irsk historie som har blitt fengslet for korrupsjon (husk at politisk korrupsjon er et faktum i Irland) – møtte i ensom majestet de store energiselskapene – til tross for råd fra embetsverket om at dette var en dårlig idé – og ga gladelig bort inntektene fra olje og gass til storselskapene. Kun en minimal skatt ble ilagt selskap som ville utvinne olje og gass I Irland.
Resultatet av alt dette er at paramilitære bøller, voldtektstrusler, kølleangrep, og marineintervensjoner blir brukt for å tvinge gjennom utvinning av Irlands nasjonalrikdom til fordel for Shells aksjeholdere og det norske oljeborgerskapet. Dette er så tydelig for folk flest i Irland at folkeopinionen støtter lokalsamfunnet og aktivistene, og Irlands største fagforening har forlangt en fullstendig gjennomgang av betingelsene for olje og gassutvinning i landet.
Bredere kamper
Den strategiske viktigheten av den folkelige motstanden mot rørledningen i Rossport kan sammenliknes med Alta-aksjonen i Norge på slutten av 1970-tallet. Som et resultat av at marginaliserte lokalsamfunn på landsbygda, fagforeningsfolk, republikanere, anarkister, katolske nonner, og miljøvernforkjempere har skapt en bred koalisjon har Rossport-kampanjen forespeilet muligheter for en omfattende allianse for sosial endring. Dermed har denne motstandsbevegelsen også blitt et viktig referansepunkt for andre kamper i Irland.
I skrivende stund har den irske staten gitt en garanti til private banker som medfører at Irland betaler 42 prosent av totalkostnadene som knytter seg til den europeiske bankkrisen – dette tilsvarer 25 prosent av vårt brutto nasjonalprodukt – og 39 prosent arbeidsledighet blant ungdom i 2011 (med økning siden). Samtidig gjennomfører en sterkt høyreorientert regjering (som inkluderer det sentrumsorienterte irske arbeiderpartiet) en nedskjæringspolitikk som til og med blir kritisert av IMF for å virke mot sin hensikt. I denne konteksten er det klart for alle som forholder seg kritisk til mainstream-media at kontroll over våre egne naturressurser er en strategisk viktig kampsak.
De to siste årene har konflikten bredt seg til hele Irland. Leting etter olje og gass fortsetter andre steder på vestkysten; oljefunn har blitt annonsert utenfor Irlands to største byer – Dublin og Cork; og ”fracking” etter gass er forespeilet i deler av landet. Lokale kampanjer har oppstått som en respons på dette, og disse protestbevegelsene kan trekke på tolv års erfaring fra Rossport for å forstå at det er god grunn til å tvile på sannhetsgehalten i politikernes løfter om at energiutvinning skal komme lokalsamfunn til gode.
Hva kan læres?
En av de viktigste lærdommene vi kan trekke fra kampanjen mot Shell og Statoil i Rossport – samt fra urbefolkningers kamp mot ressursutvinning andre steder: Latin Amerika, Canada, og India, for eksempel – er at det finnes betraktelig praktisk og moralsk styrke i kampanjer som mobiliseres av og sammen med lokalsamfunn. Dette dreier seg ikke bare om at man reduserer faren for at disse lokalsamfunnene blir brikker i et spill der interessene til urbane NGOer eller små grupper langt ute på venstresida får dominere fritt. Det dreier seg like mye om å inkludere de gruppene som har mest å tape, og som også er mest standhaftige i sin avvisning av kompromisser som vil gå på lokalsamfunnets bekostning og sette deres barns fremtid i fare.
Det dreier seg også om å lære fra og lytte til grupper som ofte bruker mer tid og krefter på å oppnå enighet og konsensus seg i mellom fordi de må leve sammen med hverandre de kommende år og tiår. Disse lærdommene – ikke ulikt den innvirkningen Zapatist-opprøret i Chiapas har hatt på den globale antikapitalistiske bevegelsen siden 1994 – er gode å ha i bunnen både for kampanjer som retter seg mot ressursutvinning, og for sosiale bevegelser mer generelt.
Åpenhet
Kampen i Rossport har vært preget av en forfriskende åpenhet omkring strategi, og stor åpenhet i forhold til omverdenen. Det skyldes at kampanjen ikke har vært drevet ut fra et behov for å profilere en spesifikk organisasjon og dens ideologi. Heller enn å anta at det eneste viktige målet er å bli ansett for å være respektable av mainstream-media, eller omvendt – at den eneste veien å gå er å utelukkende forholde seg til aktivist-media – har kampanjen vært svært profesjonell i forhold til å vurdere hva man kan og ikke kan oppnå med forskjellige mediestrategier.
Liknende strategier har blitt fulgt på andre områder: det har vært forfriskende å jobbe med folk som verken er spesielt opptatt av å bevise sin respektabilitet og stuerenhet eller av å demonstrere sin hardkokte ekthet som aktivister. En kampanje som strekker seg fra massiv, ikkevoldelig sivil ulydighet ledet av lokale aktivister til lobbyvirksomhet mot planleggingsavgjørelser kan ikke tillate seg å fetisjere midler over mål. Det har derfor vært nødvendig å bygge tillit og forståelse mellom aktivister som har engasjert seg i de ulike aktivitetene i kampanjen.
Ingen ferdig oppskrift
Med hensyn til lærdommer for bevegelser ellers i Europa har jeg argumentert for viktigheten av ikke å simpelthen “importere” en taktikk, en organisasjonsform, eller et nytt teoretisk vokabular som om det skulle dreie seg om klesmoter eller musikkstiler. Det er viktig å forstå de ulike politiske landskapene som bevegelsene i ulike land opererer i. Spesielt gjelder det å forstå hvordan disse landskapene har blitt formet over lengre tid, hva slags hegemoniske krefter som er virksomme i dette landskapet, og hva som gjør en sosial bevegelse i stand til å bli strategisk viktig. I Irland har det etter hvert blitt naturlig for sosiale bevegelser og venstresida mer generelt å forholde seg aktivt og solidarisk til kampen i Rossport, og til å knytte bånd mellom kampen mot utbyggingsprosjektet og andre kampsaker.
Forbindelser til norske aktivister har også vært svært verdifulle. Det har gjort det mulig å påpeke Statoils delaktighet i menneskerettighetsbrudd og miljøødeleggelser, samt hvordan selskapet tjener på korrupte politiske beslutningsprosesser. Denne kampanjen er også en mulighet til å presse den norske staten til igjen å føre kontroll med Statoils virksomhet, heller enn å la selskapet operere som om det er et profittorientert transnasjonalt selskap. Vi har også hatt mulighet til knytte forbindelser mellom norske og internasjonale kamper mot Statoil-prosjekter, og til å stille spørsmål ved Statoils stadig mer profittorienterte strategi.
Samme kamp
Vår erfaring har vist at de fleste nordmenn blir skrekkslagne når de ser videoer av politifolk som angriper innbyggerne i lokalsamfunnet i Rossport, eller når de hører opptak av politi som spøker om å voldta aktivister, og skjønner at alt dette til syvende og sist er noe som Statoil og den norske velferdsstaten tjener penger på. Vi støtter fullt ut norske aktivister som argumenterer for en alternativ utviklingsmodell der man ikke søker kortsiktig gevinst på bekostning av langsiktige hensyn til miljø og ressursforvaltning i andre land. Vår kamp og deres kamp er to sider av samme sak – nemlig kampen for en bedre verden for vanlige mennesker.
Videre lesning:
www.shelltosea.com
www.rossportsolidaritycamp.org