Det tror ikke Høyres Torbjørn Røe Isaksen heller.
Foto: Andrea Minoia
Fra tid til annen bobler forestillingen om at arbeiderklassen er død opp til overflaten. Her i landet er vi liksom en stor middelklasse alle sammen. Dette er selvfølgelig ikke sant. Arbeiderklassen lever og er i god form. Det veit jeg for jeg besøker den ganske ofte. Sant å si så har jeg den nok i meg. Et menneske kan forlate arbeiderklassen, men arbeiderklassen forlater aldri det mennesket, for å vri litt på et fast uttrykk.
Hver gang jeg besøker hjembyen min og menneskene mine der har jeg et ritual. Idet jeg passerer åsen ned mot byen må jeg høre på Wild horses med Rolling Stones. Lenge tenkte jeg på det som min sang til landskapet jeg er så glad i, men etter hvert har jeg mer og mer begynt å tenke på det som en sang til menneskene mine der og til syvende og sist til min egen tilhørighet, både til menneskene og landskapet. ”Wild horses couldn’t drag me away.”
De fleste jeg kjenner i hjembyen min tilhører arbeiderklassen. Det er mennesker med helt andre rammer rundt livene sine enn de man kan lese om i avisenes livsstilsreportasjer. Finnes det forresten noen som ikke føler seg fremmed overfor de reportasjene? Det må det vel gjøre i og med at de stadig trykkes. Men jeg føler meg fremmed, like fremmed som jeg føler meg overfor utsagnet om ”arbeiderklassens død”.
En annen som heller ikke tror at arbeiderklassen er død selv om han ikke sier det høyt, er Torbjørn Røe Isaksen, stortingsrepresentant og arbeidspolitisk talsmann for Høyre. Det er i alle fall en nærliggende lesning av uttalelsene hans til Dagsavisen i en artikkel fra 23. november i fjor.
Her kan vi lese at ”Høyre og Venstre vil innføre standardiserte sykmeldinger: Leger skal få normer på hvor lang sykmelding hver diagnose bør gi – et kutt på over 500 millioner kroner (…) Høyres arbeidspolitiske talsperson, Torbjørn Røe Isaksen, forsvarer standardiserte sykmeldinger. Han viser til at Jens Stoltenberg selv tok til orde for dette i 2009. – Dette kan få ned noe av langtidssykefraværet og få folk raskere tilbake i jobb, sier han.”
«hvem er ”folk” i Røe Isaksens retorikk i denne saken?»
Med andre ord, hvis man kommer i skade for å måtte opereres har partiet for individets frihet, Høyre, samt deres klakkør Venstre, allerede bestemt hvor lang tid man trenger på å bli frisk. Dette, mener de vel, er likt for alle. Verdt å merke seg er også det underliggende budskapet om at folk helst vil være sykemeldte hvis de får bestemme selv.
Men hvem er ”folk” i Røe Isaksens retorikk i denne saken? Er det bedriftsledere? Mellomledere i det offentlige? Stortingsrepresentanter?
Neppe, og det er her jeg trekker konklusjonen om at også Røe Isaksen veit at arbeiderklassen lever, selv om han ikke bruker det ordet. Han sier ”folk” i stedet, men mener antakelig hjelpepleiere, transportansatte, veiarbeidere, butikkansatte osv. Det er slike det er om å gjøre ”å få raskere tilbake i jobb”, er det ikke det? Det er de som i følge det underliggende premisset jeg påpekte ovenfor helst vil være sykemeldte, ikke sant? For det er neppe lederne i SAS, som etter å ha presset gjennom lavere lønn og dårligere arbeidsforhold for de ansatte, får en halv årslønn i bonus for å bli værende i selskapet.
Altså, jeg våger å trekke den konklusjonen at Røe Isaksen og jeg er enige om at arbeiderklassen lever. Når jeg treffer den møter jeg oppegående, hardt arbeidende mennesker. Røe Isaksens oppfatning later til å være at de helst vil være sykemeldte. Kampen mot den virkelighetsoppfatningen er en politisk kamp som det er nødvendig å ta.
En siste bemerkning: Jeg velger å tro Røe Isaksen på hans ord når han sier at Jens Stoltenberg selv tok til orde for standariserte sykemeldinger i 2009. Det viser vel bare at Røe Isaksens oppfatning av arbeiderklassen også finnes i Arbeiderpartiets ledelse.