Vestbredden har denne høsten arrangert lokalvalg. Kvinnene jobber hardt for å utfordre det bestående og vise at kvinner er i stand til alt det samme som menn, bare de får sjansen.
Denne høsten og vinteren har vært preget av flere store begivenheter som uten tvil kommer til å bli skrevet inn i Palestinas historie: Bomber over Gaza, status som observatørstat i FN og viktige politiske trekk. Men selv på Vestbredden er ikke alt okkupasjon og politikk. På onsdag, etter dager med storm og store mengder regn, kom snøen. Palestina har ikke opplevd så mye snø på 20 år, til alle barns store fornøyelse og alle bønder og bilisters mareritt. Mens den yngre befolkning på Vestbredden bygde snømenn og hadde snøballkamp, og de litt eldre nøt å ha fri på grunn av snøen, hadde jeg fornøyelsen av å tilbringe dagene sammen med en gruppe kvinner som også har vært med til på å skrive palestinsk historie denne høsten.
Omtrent på samme tid som Mahmoud Abbas reiste til New York og FNs generalforsamling ønsket Palestina velkommen som ”non-member observer state”, israelske bomber regnet ned over Gaza i en tragedie vi sent vil glemme, og Fateh og Hamas gikk frem og tilbake i sine forsøk på forhandlinger, forberedte disse kvinnene seg til det første valget på Vestbredden på 6 år.
20. oktober var det lokalvalg i alle distriktene på Vestbredden. Det var ikke valg i Gaza eller øst-Jerusalem, og både okkupasjonen og interne politiske stridigheter skapte press på valgdagen. Politisk pluralisme manglet, og maktkamper innad i lister og partier hadde mye å si for hvem som stilte på hvilken plass på listene. Kvoter sørget for at kvinner også var representert, men manneveldet i partiene gjorde at det ikke alltid var de mest kvalifiserte kvinnene som kom på listene. Valgdeltagelsen var lavere enn ved forrige valg i 2006, hvilket høyst sannsynlig skyltes Hamas’ oppfordring om å boikotte valget og en generell utilfredshet med listesystemet og de kandidatene som stilte i de forskjellige distriktene. Av de 500.000 som var registrert som velgere stemte kun 55%, mot 73,1% i 2006. På tross av dette ble valget betraktet som en suksess av de fleste. Man må lære å krype før man kan gå, og bare det at alle distrikter på Vestbredden avholdt valg, er et viktig skritt på vei mot en selvstendig, demokratisk, palestinsk stat.
De fem kvinnene jeg tilbrakte de snøfylte dagene med, var med på å identifisere, motivere og trene kvinnelige kandidater til å stille til valget. Til sammen har de over femti års erfaring i å arbeide med kvinnelige politikere, og mange av dem har selv hatt verv som politikere. Alt hva disse kvinner kan, hva de gjør og ikke minst hva de vil, imponerer meg. De har nettverk i hvert sitt distrikt på Vestbredden, de vet hvem som kan stille til valg, og hvilken trening de trenger for å være i stand til å konkurrere med mennene. Denne helgen hadde vi workshops om valgkampanjer og om å snakke i forsamlinger. For selv om forrige valg var for kun tre måneder siden, er det viktig å holde seg oppdatert, ettersom vi aldri helt vet når neste valg kommer.
«Hensikten med denne listen var ikke bare å stille til valg, men å rykke ved de tradisjoner som holder mange palestinske kvinner hjemme eller i yrker som lærer eller sykepleier. De ville vise at kvinner er i stand til alt det samme som menn, bare de får sjansen»
Blant deltakerne i workshopen er Maysoun Qawasmi, ikke bare trente opp kvinner som stilte til valg: hun skrev selv historie ved å stå i spissen for Palestinas første rene kvinneliste. Maysoun og hennes 10 medkandidater stilte til valg i Vestbreddens mest konservative by, Hebron, som aldri før har hatt en kvinne i byrådet. Hensikten med denne listen var ikke bare å stille til valg, men å rykke ved de tradisjoner som holder mange palestinske kvinner hjemme eller i yrker som lærer eller sykepleier. De ville vise at kvinner er i stand til alt det samme som menn, bare de får sjansen. På workshopen snakker vi om hvordan man kan overkomme noen av de hindringer kvinner møter når de stiller til valg. For eksempel å ha en mann som kampanjeleder, som kan appellere til de mannlige velgerne, å gå dør-til-dør for å snakke med andre kvinner og få deres stemmer, og engasjere sine sønner og deres venner i valgkampen. Vi lærer også hvordan vi skal håndtere personlige angrep på kjønn og utdannelse i debatter og hvordan vi skal reagere når noen i publikum prøver å avbryte oss når vi holder tale eller snakker offentlig.
«jo mer plass kvinner tar i debatten, jo mer legitimt blir det også å være kvinnelig politiker»
Men Maysoun ble ikke valgt inn i byrådet ved dette valget. Likevel anser hun valgkampen som en stor seier, for selv om palestinske kvinner alltid har vært engasjerte i politikk er dette et stort skritt i retningen av et mer inkluderende demokrati. Slagordet kvinnelisten brukte under valget kan oversettes til ”Ved å delta, kan vi”, og jo mer plass kvinner tar i debatten, jo mer legitimt blir det også å være kvinnelig politiker. Ved dette valget stilte flere kvinner enn noensinne før, blant annet på grunn av kvotesystemet som nylig ble innført. Men det er ikke nok med kvoter alene, for da velger mennene som har makt innad i listene ofte kvinner de vet at de kan kontrollere. Derfor er det viktig at kvalifiserte kvinner stiller på eget initiativ, hever stemmen og krever plass.
Da Palestina 29. november 2012 ble anerkjent som ”non-member observer state” var det fest i gatene i Ramallah. Det var en stor dag. Men minst like viktig er det å bygge demokratiet nedenfra. Den alminnelige palestiner har lite å si om at deres land nå er observatør i FNs generalforsamling. Til sammenligning er lokalvalgene så mye mer håndgripelige. Og ved å stemme og stille til valg kan den enkelte bety noe. Derfor er Maysoun og de andre kvinnene allerede i gang med å forberede seg til neste valg, som forhåpentligvis er et snarlig nasjonalvalg.
Oversatt fra dansk av Irene Kosberg Skagestad