Foto: pixabay.com

Noen dager får man trukket skjell fra sine øyne. I dag var en slik dag.   Etter å ha fått en gråtende far på telefonen i går kveld, forsøker jeg å nøste. Familien er en lengeværende familie fra et konfliktland i Afrika. De har bodd her i 7 år, har tre barn på 6, 4 og 1,5. Etter at regjeringen trakk tilbake skattekort for asylsøkere uten opphold i 2010, ble familien nødt til å flytte tilbake i mottak; de kunne ikke forsørge seg selv.

Nå hadde familien bodd i en leilighet som gjorde barna syke, og barnas lege forlangte flytting for dem. Flyttingen skjedde for to dager siden. Leiligheten de nå har fått tildelt har enkle vinduer mot gata. Strømmen virker ikke, så de kan hverken koke eller varme opp. Vannet renner ikke ned i avløpet. Kjøleskapet virker heller ikke. Ingen av dem har sovet på to netter.

Jeg ringer byens barneverntjeneste. Dette er ikke omsorgssvikt, så barneverntjenesten kan egentlig ikke gripe inn, forteller de meg. De er meget klar over hvor ille det står til for enkelte av flyktningbarna, og de er klar over at barnevernet har ansvar for alle barn som befinner seg i riket – men dette med huset må jeg ta med helsetilsynet. Det er de som kan avgjøre om huset er beboelig eller ei.

Jeg ringer til Helsetilsynet. Helsetilsynet spør om det er helsehjelp til barna dette er snakk om – jeg sier ja, profylaktisk helsearbeid; Barna vil bli ytterligere syke av å bo under slike vilkår, men først og fremst er jeg interessert i om dere kan se på boligen om den er beboelig for mennesker. Jeg får råd om å ringe Miljøretta Helsevern i byen.

«De har kontaktperson på mottaket, så da kan jo du bare varsle alle de tilsyn du vil»

Når jeg ringer sentralbordet hos kommunen, og legger fram mitt ærend, spør vedkommende om jeg ikke heller vil ta dette med mottaksleder? Jeg takker ja, og tenker at det blir interessant. Mottaksleder på tråden; Jeg bringer fram mitt ærend, og lurer på hvem som tar tak i om en bolig er beboelig eller ei. Beskjeden til meg er at alle har en kontaktperson på mottaket, og flyktningen kan henvende seg til denne med sin klage. «De har kontaktperson på mottaket, så da kan jo du bare varsle alle de tilsyn du vil», sa damen.

Jeg spør flyktningen hvem som er vedkommendes kontaktperson på mottaket – og flyktningen svarer; det er mottaksleder. Jeg ringer mottaksleder, som ikke er kontaktperson sier hun, men som også nekter å gi meg navnet på den jeg skal kontakte. «Det er ditt valg at du ikke stoler på oss» sier hun.

Ansvarspulveriseringen, fragmenteringen. Ungene er 6, 4 og 1,5 år – og ikke en etat vil ta i dem med ildtang. Tilbake står en gråtende far. Jeg ba dem tilslutt gå til Frelsesarmeen. Der kan de om ikke annet få en times omsorg og litt varme. Det er kaldt, kaldt i Norge når det blåser slik vind.
Jeg tenker på alle de som forsøker å kjempe denne kampen alene; Kampen for grunnleggende humanitet, om ikke annet så overfor ungene.

Jeg skammer meg på våre vegne.

Evy Ellingvåg er operasjonsleder i Foreningen av tolvte januar. Hun er opptatt av mennesker, underdogs, menneskerettigheter og menneskelighet. Bor på en øy.