Den amerikanske økonomien lever på lånt tid. Regjeringa har økt gjelda enormt for å hindre en dyp økonomisk krise, men veksten uteblir.
Det uendelig kjedelige narrespillet om “finansstupet” er over. For denne gangen. Men det barnslige politiske spillet med å skyve en farlig situasjon til randen av katastrofe – som har vært et nesten konstant trekk ved den amerikanske politiske scenen i mer enn 25 år, da Gramm-Rudman-Hollings begynte med sin falske “balansert budsjett”-lov i 1985 – vil definitivt fortsette. I kjølvannet av finansstupsavtalen gjengjeldte faktisk det avtroppende republikansk-styrte Representantenes hus med å nekte å stemme over en nødhjelpspakke på 60 milliarder dollar til tusenvis av ofre for orkanen Sandy som fortsatt mangler fast bolig. Etter at dette trekket ble kraftig fordømt, godkjente kongressen en nødhjelpspakke på 9,7 milliarder, men mer enn en fjerdedel av republikanerne i Representantenes hus stemte imot.
Noe som også vil fortsette er regjeringas manglende evne til å adressere den dype ubalansen mellom mengden penger som blir brukt og mengden den henter inn gjennom skatt. Med mindre vi opplever ny økonomisk vekst – noe som virker svært usannsynlig – vil en løsning kreve en kraftig økning i skatter og/eller kutt i forbruk, spesielt kutt i pensjoner og medisinske ytelser for pensjonerte arbeidere (Social Security og Medicare). Men det er ingen vilje i Washington til å innføre slike radikale endringer. Å gjøre noe slikt er ensbetydende med politisk selvmord. Videre fortsetter tilstanden til den amerikanske økonomien å være for prekær, fem år etter at den store resesjonen begynte, til å gjennomføre slike endringer. Så med andre ord kan vi forvente enda mer triksing og fiksing – inntil den tiden kommer, når aksjemarkedet som det amerikanske finansdepartementet låner fra, bestemmer at nok er nok og sier opp finansdepartementets tilgang til billig kreditt.
Det er usannsynlig at aksjemarkedet vil vri rundt armen til regjeringa i nærmeste framtid. Finansdepartementet er for øyeblikket i stand til å låne massivt til latterlig lave renter. Rentene er for eksempel på henholdsvis 0,67 prosent og 1,65 prosent i et fem- og tiårsperspektiv. De lave rentene speiler den stagnerte økonomien i USA og resten av verden. Det skyldes delvis en alvorlig mangel på tillit mellom lånerne: til tross for at lånerne taper penger ved å låne til finansdepartementet med disse rentesatsene når man tar hensyn til inflasjonen, så gjør de det likevel fordi de ønsker å plassere pengene sine på det tryggeste stedet tilgjengelig. De lave rentene er også et resultat av kvantitative lettelser – penger blir “trykt” av den amerikanske sentralbanken for å støtte opp økonomien. Men med mindre den nåværende situasjonen fortsetter i det uendelige, vil æraen med billig kreditt til slutt ende, og oppgjørets time vil komme.
Finansstupavtalen
I finansstupavtalen ble presidenten og kongressen enige om å gjøre slutt på de senkede skattekravene fra lønn ti l trygdeformål. Som et tiltak mot resesjonen ble skattene for innbetalinger til trygdesystemet midlertidig senket til 4,2 prosent av lønningene de siste to årene. Nå vil renta gå tilbake til de normale 6,2 prosentene. Den nye loven hever også inntektsskatten for de rikeste fra 35 prosent til 39,6 prosent. Til tross for at Obama har presset på for en høyere skatt på inntekta for de rikeste 2 prosentene i USA, så gjelder det siste tiltaket, grovt regnet, kun for den ene rikeste prosenten – personer med ei inntekt over 400 000 dollar og gifte par med ei inntekt over 450 000 dollar. Andre trekk ved finansstupavtalen inkluderer høyeretrygdeutbetalinger, en beskjeden økning i arveavgifta, kapitalgevinster og utbytte, samt fjerning av en del skattefritak og fradrag som de aller rikeste har nytt godt av.
Det ble likevel ikke oppnådd noen enighet om utgiftssida av budsjettet. Vi ble fortalt at fraværet av en slik avtale kunne føre til et fall utenfor stupet – kutt i offentlige utgifter på rundt 110 milliarder dollar skulle bli automatisk gjennomført 1. januar – men kongressen flyttet kanten av stupet foran seg med rundt to måneder. Og ingenting ble gjort for å utvide gjeldstaket til sentralbanken. For å unngå konkurs, må regjeringa heve gjeldstaket i løpet av de neste månedene. Vanligvis blir dette gjort stille og uten kontrovers, men Tea Party-æraen er ingen normal æra. Det farlige spillet som kom før den forrige økninga i gjeldstaket, for ett og et halvt år siden, var så alvorlig at regjeringas kredittverdighet ble nedgradert.
Økninga i skatten for den rikeste 1 prosent betyr ekstra 60 milliarder dollar inn årlig – som reduserer mengden penger regjeringa trenger å låne (rundt 1587 milliarder dollar i regnskapsåret 2012) med mindre enn fire prosent. Til tross for alt vi hører om at den rikeste 1 prosenten er årsaken til USAs problemer, er det åpenbart at å få dem til å skatte mer er langt fra løsninga på regjeringas budsjettgap. Fjerninga av skattene på sosialhjelpsordninga forventes å gi ekstra 125 milliarder dollar årlig.
Disse skatteøkningene, spesielt til trygdeformål, vil hemme økonomisk vekst. Økonomen Nouriel Roubini spår at en kombinasjon av skatteøkningene og noen kutt i regjeringas utgifter senere i år vil redusere veksten i reell bruttonasjonalprodukt (BNP) med rundt 1,2 prosentpoeng («USA har blitt svikta av lederskapet» Financial Times (ft.com), Jan. 2, 2013). Som et resultat spådde han og andre at reell BNP vil vokse enda saktere i år, enn i 2012. (Den vokste med rundt 2,3 prosent, rundt to tredjedeler av det langsiktige gjennomsnittet).
Den amerikanske økonomien holdes kunstig i live
Selv om finasstupavtalen gjør lite for å løse regjeringas dypt ubalanserte økonomiske situasjon, er tiltak som ville hjulpet på en betydelig måte ikke politisk mulig på dette tidspunktet, når den økonomiske veksten er så treig. Slike tiltak ville sendt økonomien inn i en ny resesjon. Den harde sannheten er, selv om den store resesjonen i USA offisielt sluttet for tre og et halvt år siden, holdes økonomien kunstig i live av regjeringa.
Som graf 1 viser, har reell BNP per innbygger nesten gjeninnhentet seg til før-resesjonsnivå – og i fjor lå denne bare 1,5 prosent under nivået i 2007. Men om vi trekker fra de statlige lånene fra BNP, for å få en oversikt over hva BNP per innbygger ville vært uten den midlertidige veksten forårsaket av ytterligere statsgjeld, så ser vi at den fortsatt ville vært 8 prosent under 2007-nivå, og at gjenhentinga etter fallet mellom 2007 og 2009 er under halvveis. Og mens ujustert BNP per innbygger har økt med 9 prosent siden 2000, er det justerte tallet under 2 prosent av 2000-nivå. (bokstavelig talt, justeringsmetoden min antar at gjeldsmultiplikatoren er 1 – en ekstra dollar av statsgjelda øker BNP (midlertidig) med en dollar. Men det bør ikke tas for alvorlig. Det er kun en grov måte å måle økonomiens avhengighet av regjeringas kunstige åndedrett).
Graf 1. Reell bruttonasjonalprodukt per innbygger, USA
(konstante amerikanske dollar, 2012)
Denne økonomiske støtta har vært ekstremt kostbar, og har skadet sentralbankens økonomiske situasjon alvorlig. Som graf 2 viser, til og med i 2007 før resesjonen, måtte regjeringa låne et beløp tilsvarende 3,6 prosent av BNP, siden utgiftene lå på 22,1 prosent av BNP, mens inntekter fra skatt og andre kilder kun lå på 18,5 prosent av BNP. Så slo resesjonen inn. På grunn av en kombinasjon av offisielle “stimulerende” tiltak, fallende inntekter, en automatisk økning i arbeidsledighetstrygd og andre statlige “inntektsoverføringer”, økte offentlige utgifter med 30 prosent mellom 2007 og 2009 mens inntektene falt med 18 prosent. Og situasjonen har ikke forbedret seg mye de siste tre årene. I 2012 lånte regjeringa tilsvarende 10,2 prosent av BNP – nesten det tredobbelte av tallet fra 2007 – ettersom utgiftene lå på 26 prosent av BNP, mens inntektene lå på svake 15,8 prosent.
Regjeringas samlede gjeld har økt med hele 7,2 billioner, eller 78 prosent, siden slutten av 2007. Mellom slutten av regnskapsårene 2007 og 2012 hoppet gjelda fra 65 prosent av BNP til 105 prosent (se graf 3). Den ekstra gjelda beløper seg til mer enn 23 000 dollar for hver eneste person i USA.
Graf 2. Offentlige utgifter og inntekter, USA
(prosent av BNP)
Graf 3. Offentlig bruttogjeld som andel av BNP, USA
Den gigantiske mengden med lånte penger har hindret den amerikanske økonomien i å spinne nedover i noe som ligner på den store depresjonen, men det har ikke lyktes i å frigjøre den fra en tilstand nær stagnasjon. Opplysninger som ble publisert i går (05.01.2013 overs. anm.) indikerer at andelen amerikanere i arbeid – som falt fra 62,7 prosent ved utgangen av 2007 til 58,3 prosent ved slutten av 2009 – såvidt har økt siden da (se graf 4). Hvis ansettelse-i-forhold-til-befolkninga fortsetter å stige med samme fart som den har økt med de siste tre årene, vil den ikke komme seg til 2007-nivå før i 2053.
Graf 4. Prosent av voksen befolkning i arbeid, USA
30 år med relativ stagnasjon
Likevel, den stakkarslige økonomiske tilstanden til den amerikanske regjeringa er forårsaket av mer enn den store resesjonen og den manglende evnen til å gjeninnhente seg som normalt etter at resesjonen endte. Den relative økonomiske stagnasjonen siden 1970-tallet har mer eller mindre ført til en kontinuerlig forverring av budsjettbalansen. Som jeg har diskutert i boka The Failure of Capitalist Production (Pluto Books 2012), har ikke den amerikanske økonomien, som resten av verdensøkonomien, klart å bli frisk etter den globale resesjonen på midten av 70-tallet. Side da har vekstraten til BNP og inntekter sakket betraktelig opp, og lavere inntekstvekst har også presset ned skatteinntektene og destabilisert statsbudsjettet.
Regjeringa har i tillegg, igjen og igjen, forsøkt å håndtere, og kanskje løse, problemet med den relative stagnasjonen ved å kaste inn mer og mer gjeld, som i sin tur betydde en destabilisert budsjettbalanse. Den totale økninga i statskassas gjeld i forhold til BNP mellom 1970 og 2007 skyldes fallende inntekter fra skatt på bedriftsinntekter (profitt). (Det relative fallet i bedriftsskatt er derfor delvis et resultat av den fallende profittrata, men også delvis på grunn av lavere skattesatser hos bedrifter).
Derfor, som graf 5 viser, mens nye lån tatt opp av det amerikanske finansdepartementet i gjennomsnitt kun var tilsvarende 1,0 prosent av BNP mellom 1950 og 1969, økte den rimelig jevnt i løpet av de neste 25 årene. Fra 1983 til 1992, lå den på rundt 5,9 prosent av BNP. Nye lån falt så raskt de neste åtte årene, hovedsaklig som et resultat av dot.com-“veksten”, men da denne “veksten” viste seg å være ei boble som sprakk, steg forholdet mellom nye lån og BNP raskt igjen – til og med før den store resesjonen.
Graf 5. Nye amerikanske lån
(som prosent av BNP)
Kravene om å skatte den amerikanske arbeiderklassen mer og kutte i pensjonen og helsevesenet, har en objektiv basis. Regjeringas økonomiske situasjon er åpenbart uholdbar, og med mindre en økonomisk vekst kommer og redder den (som – igjen – er svært usannsynlig), må noe gis opp. Men dette betyr ikke at tilhengerne av kutt er forutbestemt til å råde. Den amerikanske økonomiens kontinuerlige avhengighet av livredning er en objektiv årsak, fra et kapitalistisk perspektiv, til å hindre en skikkelig balansering av regjeringas budsjett. Og politikere ønsker ikke å møte vredet til velgerne som ser en økning i skattene og et kutt i velferden.
Selv om det vil være noe mindre triksing, tror jeg det er mest sannsynlig at kuttmotstanderne vil vinne i det korte løp. Gjeldssituasjonen til regjeringa vil fortsette å forverre seg så lenge den fortsetter å låne billig. Ulempen med dette er selvsagt at når aksjemarkedet endelig bestemmer seg for at nok er nok og finanskrisa fortsetter, vil den videre oppsamlinga av gjeld forverre krisa.
Oversatt av Erik Skare