Civita hevdet i Aftenposten i romjula at 2012 ble et høydepunkt for menneskelig velstand. Hvordan kom de fram til den konklusjonen?

Foto: Elizabeth Bruton, Flickr

Den nyliberalistiske tenketanken Civita har gjort det til en vane å berolige oss alle med at det står stadig bedre til med verden, underforstått at det ikke er noen grunn til radikale endringer. At det blir mindre fattigdom og ulikhet i verden, er derfor det velkjente nyttårsbudskapet i Aftenposten 29. desember. Dette kommer Civita nemlig fram til ved å regne ut fra gjennomsnittsinntekt for hvert enkelt land i verden. En annen forutsetning er man opererer med en omregning etter kjøpekraft som faglig sett blir mer og mer diskreditert, og som uten tvil gir en kraftig undervurdering av fattigdommen i Kina og India. Dessuten blir det stadig mindre relevant med en slik målemetode, ettersom gjennomsnittsinntekt i Kina og India ikke fanger opp at inntektsulikhetene innad i disse to gigantene blir dramatisk større. Det er som å måle sosial ulikhet i Norge bare ved å se på forskjeller i gjennomsnittsinntekt mellom de enkelte fylkene. Det eneste målet som sier noe av betydning om ulikhet i verden, er så se på undersøkelser av de enkelte hushold under ett, og det blir bildet et helt annet.

 

«Kanskje er det ut fra enkelte mål mulig å finne en liten forbedring i de aller siste årene, men det skyldes mest inntektsnedgangen i vestlige land som følge av kapitalismens dype krise. Dette er vel generelt ikke noe som Civita bør bejuble».

 

Om man likevel insisterer på Civitas regnemetode, får man selvsagt et langt bedre inntrykk av ulikhet mellom stater ved å se på forskjellen mellom de 20 rikeste land og de 20 fattigste. I så fall går det fram at denne forskjellen i dag er omtrent dobbel så stor som i 1950. Kanskje er det ut fra enkelte mål mulig å finne en liten forbedring i de aller siste årene, men det skyldes mest inntektsnedgangen i vestlige land som følge av kapitalismens dype krise. Dette er vel generelt ikke noe som Civita bør bejuble. Dessuten handler påstanden om mindre inntektsulikhet om relativ ulikhet, mens gapet mellom inntekter i rike og fattige land fortsetter å øke om vi ser på absolutte forskjeller i kroner og øre. Selv verdensbankøkonomen Branko Milanovic, som ellers brukes flittig, slår fast at mer enn noen gang er det hvor du er født i verden som avgjør inntekt, formue og velferd.

For å måle ulikhet, vil noen av oss mene at ulikhet i formue er mer interessant enn ulikhet i inntekt. Grunnen til det er at de med høy formue ikke bare forbruker mer, men har mye mer makt til å bestemme hvordan verden skal se ut og hvilke tenketanker som skal finansieres. Alle undersøkelser viser da at ulikheten er mye større enn for inntekt, og gapet er så enormt at det er vanskelig å se noen særlige lyspunkter. Utredningsinstituttet i Credit Suisse, som ikke er noen spesielt radikal kilde, viser for 2011 at de 9 prosentene som troner øverst på pyramiden har 25 ganger mer formue enn de nederste 68 prosent til sammen. For de fleste av oss gir dette liten grunn til begeistring.

Om fattigdom er det selvsagt riktig å si at den har blitt dramatisk mindre i Kina, og det er gledelig at andelen fattige er lavere enn noen gang før. Men ser vi på antallet, så viser selv Verdensbankens omstridte og forskjønnende tall på et snevert inntektsmål at det nå flere som lever på under 2,5 dollar om dagen som i 1980. Holder vi det folkerike særtilfellet Kina utenfor, har det ifølge et slikt mål blitt 1000 millioner flere fattige bare i utviklingsland. Det er selvsagt godt at det er en mindre andel fattige i dag enn for eksempel i 1900, men mer interessant blir det – ikke minst etisk – om vi tenker på hvor stor andel som er helt unødvendig fattige. Med dette mener at vi må se andelen i forhold til de ressurser som finnes i verden til å avskaffe fattigdommen, og de er jo uendelig mye større enn noen gang. Dermed blir også det moralske og politiske nederlaget desto større, og ansvaret må plasseres der det hører hjemme, dvs. i maktforholdene i den globale kapitalismen. Enda tydeligere blir dette hvis beskrivelsen av verden også hadde tatt over seg klima- og miljøproblemene, men dette ligger som vanlig utenfor Civitas interessefelt.

Det ligger muligens en sympatisk tanke bak Civitas ønske om å spre nyttårsglede i følsomme sinn. Men faglig innsikt, sammen med en porsjon ydmykhet når det gjelder enkle utsagn, er heller ikke av verden. Men slike krav er kanskje vanskelig å stille til en tenketank som er godt betalt for å spre propaganda for en stadig mer diskreditert kapitalisme. Med et slikt oppdrag er Civita ute for å tilsløre, og det blir derfor unnslått at virkeligheten er langt mer sammensatt enn det deres bombastiske nyttårsbudskap gir inntrykk av. De er derfor behov for å rydde opp i begreper og målemetoder. Et forsøk på dette har undertegnede gjort i en omfattende studie, Fattig og rik i samme verden, som er skrevet på oppdrag fra FN-sambandet og gjort tilgjengelig på nettstedet www.rorg.no.

Tore Linné Eriksen er historiker, faglitterær forfatter og professor em. i Utviklingsstudier ved OsloMet-Storbyuniverset. Han har utgitt en lang rekke lære- og fagbøker, bl.a. Afrika. Fra de første mennesker til i dag. (Oslo: Cappelen Damm, 2019).